I denne konserten gir Welhavens kvartett oss atter noe av det fineste fra strykekvartettrepertoaret. Konserten begynner med Joseph Hadyns (1732–1809) op. 76 nr. 2, den såkalte «Kvintkvartetten». Den ble trykket i 1797, som del av komponistens siste samling med strykekvartetter. Tonearten er d-moll, og her er samme tonefølelse som i W.A. Mozarts kvartett KV 421, som ellers var dedisert til Haydn.
Stykket er en kompositorisk tour de force. Førstesatsen er i sonatesatsform og åpner med et enkelt tema bestående av to fallende kvinter, som i løpet av satsen blir vridd, vendt og variert etter alle kunstens regler. Den rolige andresatsen er en variasjonssats over et sangbart tema, mens tredjesatsen er en halsstarrig menuett komponert som kanon – «Heksemenuetten» er den blitt kalt. Finalesatsen er atter hurtig og i sonatesatsform, med rytmikk som lukter av ungarsk folkemusikk.
Et knapt tiår senere, i 1806, skrev Ludwig van Beethoven (1770–1827) sitt op. 59. Samlingen, som inneholder tre verk, blir kalt «Razumovskij-kvartettene», for de ble gitt i oppdrag av grev Andrej Kirillovitsj Razumovskij, Russlands ambassadør til Wien. Strykekvartetten som sjanger var på denne tiden ikke lenger lett underholdningsmusikk, men regnet som den mest seriøse og intellektuelle form for kammermusikk. Da Beethoven begynte på opuset, var han nettopp ferdig med sin tredje og fjerde klaverkonsert, sonatene med tilnavnene «Stormen» og «Waldstein», operaen Fidelio – og, ikke minst, «Eroica»-symfonien. Med Strykekvartett nr. 7 i F-dur, op. 59, som vi får høre på konserten, ville han utvide sjangeren på samme måte som han hadde gjort det på symfoniens område med «Eroica». Han brøt med musikalske forventninger og viste slik vegen fremover i musikkhistorien.
Førstesatsen åpner uventet med en cellosolo, noe som skal har vekket latter hos ensemblet som urfremførte den, som ellers mente at hele verket var så vanskelig at det ikke lot seg spille. «Det er ikke skrevet for dere, men for en annen tid», skal komponisten ha replisert. Åpningen av andresatsen, en scherzo, må ha virket like overraskende for musikerne, siden den begynner så enkelt, med bare én tone som blir gjentatt rytmisk og trommende gjennom fire takter. Tredjesatsen er vidunderlig melankolsk. Den er et frempek på Beethovens siste kvartetter og leder rett over i den dansende sistesatsen, som er bygget over et tema fra en russisk folkesang – dette som hommage til verkets russiske oppdragsgiver.
Med disse to kvartettene i vente, som viser viktige steg i sjangerens utvikling, ønsker Welhaven kvartett publikum velkommen til nok en fin konsertopplevelse på Christinegaard!
