Christinegaard Hovedgaard

Anno 1694

Christinegaard Hovedgaard

av konservator Jan Hendrich Lexow Tidende torsdag 11. februar 1960

De bergenske lyststeder hører til våre verdifulleste kulturminnesmerker. De vitner om en livsform med lange tradisjoner i byens liv, om hvorledes bevisst kulturvilje og økonomisk overskudd ut fra byens håndverksmessige og kunstneriske forutsetninger skapte et miljø som vi føler som mer typisk bergensk enn kanskje noe annet. Navn som Damsgård, Elsero, Krohnstedet, Frydenlund, Kronstad og Christinegaard representerer noe av det fineste i det sjarmerende og særpregete bergenske kulturmiljø. For vårt land er disse bygninger umistelige verdier, og for byen selv er det selvsagt en plikt mot sin egen kulturarv å sikre og bevare disse monumenter.

 

Damsgård er norsk rokokkos merkeligste og morsomste hus. Christinegaard som er 50 år yngre, er vår klassisimes mest kaprisiøse byggverk.

Anlegget som helhet er unikt i hele Norden. Vi har ikke noe som ligner en gang. Merkelig nok er Christinegaards historie ennå uskrevet, og hva som foreligger på trykk, er så spredt og misvisende at bygningens egenart og arkitektoniske verdi ikke står klart for bevisstheten, selv for mange av dem hvis oppgave det er å stå vakt om slike verdier.

 

Når nå byen skal verge Christinegaard mot hensynsløse vandaler, vil forhåpentlig et forsøk på en arkitektonisk karakteristikk være av interesse. Så magre kildene er og uten adgang til arkivstudier, kan analysen nødvendigvis ikke bli fyllestgjørende. Konklusjonen kan det likevel ikke være tvil om: Byen må sette alt inn på å redde dette enestående anlegg.

 

Christinegaard har navn etter Christine Caspersdatter Middelstorp. Hun var datter av Casper Neverman fra Wismar, som tok borgerskap i Bergen i 1626. I Nykirken inngikk hun i 1671 ekteskap med kjøpmann Berent Middelstorp. Hans far Ludvig Middelstorp, kom fra Lüneburg i 1641 og slo seg snart opp til en av Bergens rikeste menn. Bare tre hadde større formue og inntekt. Ved sitt giftermål ble Christine en meget rik dame, og sansynligvis har hun etter mannens død i 1694 kjøpt den store eiendommen ute i Sandviken og bygget seg et enkesete i tilknytning til et lite gårdsbruk. Det e mulig at Ludvig Holberg i sine guttedagerkan har sett de første bygningene reise seg på Stineplassen, som gården også har vært kalt. Christine Middelstorp ble begravet 12.2 1706. Dermed har vi en dato ante quem. Christinegaards historie strekker seg altså over ca. 329 år. (2012)

 

Både i 1600- og 1700-årene er eiendommen knyttet til det pengesterke handelsaristokrati i byen. Christines svigerinne Giedsche var gift med Bergens rikeste borger, Jan Nagel, og Christines datter, Elisabeth, ble gift med kjøpmann Madtz Henrichsen Formann. Det var han som skjenket ”Betlehem” på Holbergsalmenningen til skole for Nyukirkens sokn, og han var i 1702 en av de 16 eligerte menn. Ved hans død i 1743 gikk Christinegaard over til sønnen, Berendt Madtzen Formann (1702 – 1747), som i 1729 hadde giftet seg med sin slektning Modesta Hansdatter Formann (1709 – 1783), datter av den rike Hans Formann som kjøpte Lyseklostergodset.

 

I 1763 bygger så Modesta Formann et stort nytt våningshus, og det er denne rokokkobygningen som utgjør kjernen i det nåværende Christinegaard. Bare veggenes tømmer er bevart, ingen detaljer som kan gi oss en forestilling om hvorledes huset har sett ut. Et inntrykk av anlegget får vi likevel av Aad Gjelles kart fra 1819. Vi ser at uthusene er plasert som i dag i forhold til våningshuset, og hagen har den samme utstrekning og plan bortsett fra hjørnene som er firkantete istedenfor runde. Husenes symmetriske plassering om gårdsplassen danner i forbindelse med parkens sterkt stigende lengdeakse opp mot et lite lysthus og hageterassen på forsiden en sammenhengende arkitektonisk helhet hvor vi tydelig aner barokkens monumentale tankegang. Den rektangulære frontterassen med blomsterparteret som ledd i hagens samlete virkning er typisk for de bergenske hager fra 1700- tallet. Hagemuren er hvitkalket og tegltekt, og etter alt å dømme er de nåværende halvrunde hjørner med bolverk av tre og skytehuller for saluttkanonene opprinnelige og Gjelles plan misvisende på dette punkt. Ved utstykning av tomten er parken kraftig redusert, men ennå gir park og hage oss et inntrykk av Modesta Formanns storstilte anlegg fra 1763.

 

Ved takseringen 1766 besto anlegget av 5 bygninger: Våningshuset – 450 rd., forpakterboligen – 50 rd., fjøset – 50 rd., løen – 30 rd. og stallen – 20 rd. Lysthuset er ikke nevnt, så muligens er dette først oppført av hennes sønn, assessor Hans Berentsen Formann (1739 – 1822), som arvet eiendommen. Han bodde i Sukkerhuset på Engen og flyttet antakelig ikke inn på Christinegaard før sin avskjed i 1807. Huset har da sannsynligvis bare vært brukt til sommerbolig og lyststed i de 24 år etter morens død. Hans Formann har ved sin innflytning foretatt utbedringer av bygningene idet forstuen har en taklist typisk for bergensk nyklassisime ca. 1800. Han ble boende på Christinegaard til sin død, og skiftet forteller om et eventyrlig inventar. Hans datter var gift med Henrik Fasmer på Alvøen, og det er mulig at noen av de gamle møblene på Alvøen opprinnelig kommer fra Christinegaard.

 

Etter Hans Formanns død gikk eiendommen ut av slekten og ble i 1822 kjøpt av konsul Michael Prahl (1781 – 1851). Den 23. april 1836 foretok bygningskommisjonen besiktigelse av Christinegaard i anledning Prahls planer om å ombygge og utvide det gamle anlegget fra 1763. Han akter å bygge på våningshuset til to etasjer med valmtak. På sydsiden skal oppføres en 30 m lang kjeglebane. Den ble i realiteten 20 m, og på nordsiden et vaskerhus forbundet med våningshuset ved en svalgang. Resultatet av denne ombygningen er den bygningen byen nå må redde for etterslekten.

 

Hovedbygningens helt symmetriske fasade har takket være det flate valmtaket, de uvanlig høye vinduene og den store søylebårne terassen med sitt fine balusterrekkverk en lett og luftig karakter. Portalen med sine kannelerte joniske pilastre er perfekt proporsjonert, og en geometrisk analyse av fasaden avslører at den er tegnet etter en gjennomtenkt arkitektonisk plan. Vinduenes trelemmer er uvanlig i norsk arkitektur. Det er muligens disse som har forledet Koren Wiberg til å gjette på en fransk arkitekt.

 

Over forstuen mot gården ligger en stor sal med skrå hjørner og høyt hvelvet tak. Foran hovedinngangen står en balkong med samme slags rekkverk som terassen. Den bæres av fint formete doriske søyler og er med sine triglyffer og andre presise og delikate detaljer et mesterverk av en kvalitet vi ytterst sjelden møter i norsk klassisime.

 

På hver sin side av forhallen ligger kjøkken, stue og nødvendige smårom. Overgangen fra denne enetasjes bakbygning til de åpne søylegangene på hver side er løst på en måte som er uten paralleller i nordisk arkitektur. De veggene mot hagesiden som ligger utenfor terassen er nemlig konkave. For seg selv i bergensk arkitektur står de mange små vinduene med halvrunde ruter øverst.

 

De gamle økonomibygningene ble erstattet med fjøs og stall av kalket gråstein. De ligger symmetrisk om tunet og parallellt med fløyene. På stallbygningen (pakterbolig) er frontens midtparti trukket inn slik at man får en søylebåret sval. Lysthuset ”Mon Plaisir” øverst i parken har flere detaljer felles med hovedbygningen og må derfor være samtidig. Det er ikke bare det største, men uten tvil også det vakreste lysthus i landet. Det klassisk korrekte gavlen bæres av glatte og slanke joniske søyler.

 

Den dominerende hovedbygningen med de lange loggia-aktige svalgangene er som arkitektonisk motiv en anakronisme under klassisimen. Det er i virkeligheten avledet av italienske barokkvillaer som f.eks Villa Pamfili eller Villa Aldobrandini i Frascati med et massivt ”casino” og lange utskytende gallerier i tverraksen. Den store terassen med halvrund front og de konkave veggene på bakbygningen er også trekk hentet fra italiensk barokk.

 

Innendørs er meget forandret og modernisert, men det gamle empirelistverk som er bevart, har for en stor del profiler som skiller seg ut fra vanlig bergensk snekkerhåndverk på denne tid.

Når et bergensk tømmerhus skulle bygges, kom tre forskjellige fag, representert ved hvert sitt laug, inn i bildet. Først kom hustømmermennene, vanlivis innflyttede bønder fra Osterøy. Så trådte bordarbeidsmennene i virksomhet og sørget for panel og sutak. Og endelig kom snekkeren og tok seg av dører, vinduer, trapper og listverk. Husets plan synes oftest å være avtalt mellom byggherren og tømmermennene, men vi vet at også snekkerne kunne levere planer.

 

Tar vi så for oss Christinegaard og ”Mon Plaisir”s planer og dekorative detaljer og sammenligner med vanlige samtidige bergenske hus, blir det innlysende at tegningene til anlegget ikke kan være levert av en håndverker. Det er en utpreget akademisk arkitektur vi har foran oss. Tradisjonen sier at byens ledende snekker – Gerhard Armaur – har utført arbeidet, og det er meget sannsynlig. Men hans bevarte utkast fra 1827 til ny katedralskole utelukker ham som arkitekt. Bare en mann kan ha æren for det hele – stadtskonduktør Ole Petter Riis Høegh.

 

At Høegh undertegnet besiktigelsen 1836, er like avgjørende. Det hørte til hans embetsplikter. Noe endelig bevis kan ikke fremlegges, men indisiene er overveldende. sikkert er at ingen annen i Bergen kunne tegne så korrekte klassiske detaljer som portalens, balkongens og lysthusets søyler med sin fine entasis og nydelige proporsjoner. Blind-døren på lysthusets bakvegg er nær beslektet med vinduene på Oslo Slott. Høeg var ansatt under arkitekt Linstow som tegner ved slottsbygget sammen med Chr. H. Grosch fra 1824 til 1827 og hadde i 1828 ledet en rekke arbeider for Grosch i Fredikshald. Fra begge disse arkitekter mottok Høegh avgjørende impulser, men han var på ingen måte noen epigon. Selvstendig og spirituelt løste han en rekke av de oppdrag byen gav ham. Bare 26 år gammel ble han ansatt som stadskonduktør i 1833, men på grunn av viktige arbeider ved domkirken i Trondheim tiltrådte han ikke før månedskifte februar/mars 1835. Inntil han i 1848 trakk seg tilbake på grunn av sykdom, lå all byggevirksomhet i Bergen og omegn med noen arkitektonisk pretensjon i Høeghs hender.

 

Sikre bygninger av ham er Katedralskolen (1836 -1840), Sjøfarendes Fattighus (181837 – 1837) og Norges Bank (1842) mens en rekke andre bygg kan tilskrives han på stilkritsk grunnlag, f.eks Teatergaten 13, Rådtuplass 2, Vaskerelven 19, Musègaten 10, en husrekke i Sverresgt, Kronstad, Urdi, Hellands hus på Fjøsanger Og Wiersholm på Hop. I januar 1845 oppførte han nytt hus for amtmann Jens Schyd:z, men vi vet foreløpig ikke hvilket hus dette er.

 

En rekke av disse bygninger er sterkt påvirket av samtidig dansk og tysk arkitektur. I første rekke merkes innflytelsen fra arkitekt Schinkel, som Høegh besøkte på sin studiereise til København, Hamburg og Berlin 1836 – 37. Det svake franske innslaget (f.eks balkong med balustrade) er rimeligvis formidlet via den danske arkitekt C. F. Hansen, og interessen for italiensk arkitektur lå i tiden. I forbindelse med de italienske trekk ved Christinegaard kan nevnes at Høeghs vinduer på Norges bank er direkte kopiert etter det pavelige kanselli – Cancelleria – i Roma.

 

Den slakke takvinkelen på Christinegaard går igjen på Kronstad og flere andre bygg, og de høye vinduene på Kronstad har nøyaktig samme proporsjoner som Christinegaards. Slik kunne vi trekk for trekk hekte de nevnte bygningene i senempire sammen, og alt utpeker Høegh som arkitekten. Tradisjonen om Armauer som utførende snekker får kanskje støtte i det faktum at han arbeidet for Høegh ved Sjøfarendes Fattighus.

 

Den lille symmetri i bakbygningens plan på Christinegaard synes å være en konsesjon til det praktiske. De bergenske lyststeder er bygget av og for borgerlige kjøpmenn, ikke for fyrster. Selv om man nok kunne ofre meget på ”en smuk Parade”, så vant nesten alltid kravet til komfort over den strengere estetikk. Mange av lyststedene har arkitektoniske pretensjoner, men de beskjedne dimensjoner, det ulendte terreng, de anvendte materialer og det lokale håndverks begrensning gir likevel disse hus et borgerlig preg. Å bygge dem var velstående kjøpmannshonette ambisjon. De holder seg innenfor både økonomiens og tradisjonens rammer inntil Høegh opptrer på arenaen. Inntil 1835 er de bergenske lyststeder preget av det lokale håndverk. Like før den livsform som ligger bak oppførelsen av lyststedene går i oppløsning, blir de nå akademisk korrekte. For Bergens empire var det en lykke at en så kultivert og dyktig arkitekt som Høegh fikk ledelsen. Ennu er hans innsats dels miskjent og dels ukjent. Sikkert er at han i høyeste grad fortjener en utførlig monografi slik at hans egenart og betydning trer klart frem. Når den boken skrives vil Christinegaard innta en fremtredende plass som Høeghs mest originale og sjarmerende byggverk.

 

Ingen bør være i tvil om hva byen her har å forsvare. Se også WIKIPEDIA.no

Copyright © Laget av Karina Herteig